Følelsen av å være frarøvet noe ...

Tidvis kan tankene falle i tankebaner, hvor perioder av tiden som var bare føltes å ha vart så alt for kort, med fornemmelse av å være frarøvet muligheten til alderdommens glede og følelsen av støtte, så kjennes det ut som en klump igjen har etablert seg inne i brystet og tungsinnede tanker sveiper innom lagde minner og reelle varmende gløtt tilbake.

Sitter nå å titter ut over Museumsparken sine ærverdige og flotte trekroner, som fremstår fortsatt som grønne kontraster i høsten mot den lysere blå og hvite himmelen. Kjenner et melankolsk drag fra bunnen av det indre preger og legger seg som en lammende lag over inntrykkene som for litt siden var fargerike.

Det noe grå draget som kan kjennes på, er ikke direkte tungt, kun en fargeløs nummenhet og en forståelse av at mange av de fargerike tanker og vendinger blir det ikke noe av.

Ikke det at jeg bebreider, mer det at bildet jeg har laget meg i hodet var noe av det siste som blåste ut som stearinlyset i den bekmørke omgivelsene som omsluttet de klare tanker frem til jeg igjen kom ut i lyset, hvor den rå og nakne sannhet om at det nå kun er minner igjen er åpenbar og som et sår som ikke helt vil gro.

"Jeg svinger tidvis innom der hvor livskraften din glødet som mest, i den siste uken før ilden bare sluktnet og alt bare ble bekmørkt på morgenen den 16.06.2012".

Krokene fylles raskt med briste ferdige dråper, hvor jeg ikke kan gløtte tilbake fra speilbildets vonde drag og bare hastig passerer og gjøre noe fysiske slik at tankene kan penses over på en annen tankebane.

Så hviler igjen blikket på trekronene som tydelig er eldre og visere når det gjelder antall levde år og tanker om å finne trøst blant andre levende gamle individer, gjør at jeg nå vurderer å gå ut for og klemme et tre.

Når det var som mørkest den gang da, så var det faktisk skogens ro som rolig rotfestet fortvilelsen og ga meg en beroligende næring, når jeg kom til lysningene i skogen og kjente at trærne kjærlig avga varme i posisjonen jeg valgte å bli stående i for å svelge unna fortvilelsen i brystet.

De mørkeste åpninger mellom både døde og levende trær, ga en ro og forståelse av livets gang, selv om hodet var missfornøyd med at det ikke ble mer. Tilstrekkelig får være mitt læringspunkt, hvor mer er for mye og det som var er slik det bare ble, så får tankene venne seg til å adoptere følelsen av tilstrekkelig.

De vanskeligste omgivelses inntrykk jeg nå støter på, er de vakre omsorgsfulle som evner å trille sin kjære i rullestol for å oppleve mer, da må jeg se en annen vei og svelger gang på gang og tørke tårene som bare triller nedfor kinnene og smaker salt.

For det var slik jeg urealistisk håpet at min verden kunne fortsette, når det først gikk så dårlig at det ikke var krefter til å gå ... Jeg kunne ha rullet og rullet i evig tid bare det hadde vært noen å rulle i rullestolen da ...

Tror ikke jeg er bitter, men mer lei uroen enn jeg føler at er nødvendig, det at forvaltningen av mitt indre opprørte landskap periodisk lammer irriterer på en god måte.

Det at noen setter dype spor har jeg jeg lest mangen bok om, men ikke forstått hva som egentlig ble beskrevet og da er det voldsomt å oppdage at til og med bøker fremstår som en underdrivelse, da får jeg bare oppsummere med at livet er fantastisk vondt og godt på samme tid.

Uten vondt så forstår vi ikke hva godt livet faktisk er ... dessverre eller heldigvis ...